Det er mange endringer i livet som gjør at man bytter omgivelser og livet tar en ny retning. Studietiden er for mange første gang man flytter fra familie, venner og for mange også byen man har vokst opp i. For de fleste representerer dette en stor endring både på godt og vondt. Man har en helt annen frihet og skal styre egne dager, ta ansvar både for de små og større tingene og ikke minst finne mening og retning i helt nye omgivelser. Det er ikke uvanlig at man starter studietiden med å leie bolig, noen i mindre leiligheter, andre i kollektiver. Noen leier gjennom hele studietiden og et ikke ubetydelig antall fortsetter med dette også etter studier og langt ut i yrkeslivet. Det har blitt vanskeligere å etablere seg som eier i boligmarkedet etter hvert som prisene har steget og reguleringer har gjort det vanskeligere å få låne til egen bolig. Dette har mange konsekvenser, både på kort og lengre sikt.
På kort sikt kan det være gunstig å leie for å få en forståelse for tidsaspektet, skal man bo i kortere tid vil det være transaksjonskostnader knyttet til et kjøp som er vanskelig å forsvare- det kommer dokumentavgift, megleromkostninger og annet som skal pulveriseres på en kort botid og som dermed vil gjøre alternativet med leie langt gunstigere økonomisk om ikke markedet har en massiv vekst i botiden. For de aller fleste er imidlertid både studier og planer lenger enn et år eller to, man flytter for første, men definitivt ikke for siste gang. I Norge har vi også en tradisjon for å eie bolig slik at det for de fleste er mer et spørsmål om når tid man skal kjøpe, og ikke om man skal eie egen bolig.
Hele 80 prosent av nordmenn bor i en bolig man eier selv. Dermed blir det mer interessant å se på hvilke konsekvenser det erfaringsmessig gir å vente med et kjøp. De færreste kjøper en bolig og blir der resten av livet, slik man kanskje så hos tidligere generasjoner. Man kjøper etter behov og mulighet. Fra en mindre leilighet og etter hvert som livet skrider frem og behovet for flere soverom, garasje og tv-stue melder seg så endrer man geografi, størrelse og prisklasse. Man har ofte en boligmessig evolusjon der endring er regelen og økonomien som tillater det er veksten og verdien i den boligen man skal selge. Utviklingen går gradvis og steg for steg og veksten i boligmarkedet gir også fundamentet for å kunne kjøpe større ettersom verdiøkningen også utgjør egenkapitalen. Med andre ord vil det normalt være gunstig å komme inn i boligmarkedet så tidlig som mulig. Alternativet er å leie og kostnadene med dette også pr. måned er for mange på samme nivå som å betjene et lån som ville finansiert leiligheten man bor i. Det er viktig å huske på at den faktiske kostnaden er prisen på pengene man låner, altså renten. Avdragene er en tvungen sparing. I et marked i vekst ser man dermed at man får en dobbelteffekt- man sparer ved å betale ned, samtidig som man får en prisvekst som øker verdien. Med stadig lavere lån og stigende verdi bygger man effektivt en egenkapital som fremover utgjør egenkapitalen for utvikling i størrelse og kvaliteter. Og til sist utgjør det for mange den formuen og sikkerheten man ønsker i alderdommen. Dette forsterkes videre av at man faktisk får trekke en del av renteomkostningene ut av skattegrunnlaget og for de få- det reduserer formues-grunnlaget ettersom ligningsverdien er satt lavere enn den faktiske verdien pengene utgjør i banken. Problemet med det hele er at man får en sosial slagside som varer livet ut når regelverket begrenser lånemuligheter og prisnivået er så høyt at de færreste kommer inn i boligmarkedet i byene i Norge uten hjelp av foreldre.
Hva med dem som ikke har familie som kan hjelpe med lån, sikkerhet eller på annen måte skape en mulighet for kjøp? Beklageligvis ser det nå ut til å være en tid der det ikke er systemer som fanger opp denne gruppen og fullt ut forstår hvor uheldig og urettferdig det er. Man sier at de som har mye får mer og dette er kjerneeksempelet på at det er dyrt å ha lite. Man mister muligheten til å ha de rammene man ønsker rundt livet. Selv med solid inntekt vil en fem gang av inntekt for de færreste være tilstrekkelig til at man får låne tilstrekkelig, og egenkapitalkravet gjør dette ytterligere mer problematisk. Dermed ender mange som leietakere med samme månedlige kostnader som dem som eier.
Å leie bolig flytter kapital til dem som allerede har mye, fra dem som enten ikke kan eller av en eller annen grunn ikke vil kjøpe bolig selv. Det er som å være avhengig av å kjøre bil og ha en taxi stående utenfor til enhver tid mens taksameteret går. Det er en enorm forskjell i forbruk og investering. Å kjøpe bolig er etter vår mening den beste investeringen man kan gjøre, dette forsterkes ytterligere av at det for de fleste bare er et spørsmål om tid før man handler og at det gir en verdi-akkumulering som tillater det meste av andre ting man senere gjør i livet, enten det er bilkjøp, hytte eller annet. Skal vi gi et råd som vi er tindrende klare på så er det følgende:
kjøp om du kan.
Får du hjelp til kjøpet så tar vi gjerne en samtale om hvem som bør stå som eier, formues-vurderinger i forhold til studielån og alt annet. Husk at den som eier og bor også får skattefri gevinst. Det får ikke mamma og pappa om de står som eiere, ei heller skattefri leieinntekt fra en venninne på naborommet. Ring oss for de beste rådene - det er gratis og garantert lønnsomt.
